APACHE-INDIANERNE Jakten på den tapte stamme.

Her får du et ekslusivt utdrag fra boken som inspirerte filmen GERONIMOS TAPTE STAMME av Håvard Bustnes:

DEN LANGE VANDRING

Et tog av hundesleder og skinnklædde menn på snesko snor sig henover Nord-Canadas hvite tundra. Det går smått. Hundene som er utpinte av sult, henger med halene og dilter så vidt av gårde, de tolv indianere og den hvite mann som subber bak hver sin slede, er ikke stort sprekere. En tindrende sol flommer over alt det hvite, men den glorøde skiven ute ved viddens kant synes nesten som en hån, for luften er så bitende kald at snoen svir som nålestikk gjen-nem den minste rift i renpesken, og åndedraget står om mennesker og dyr som tett damp i den frostklare luft.

Det var mot slutten av min ferd sammen med «Villren-eterne», en flokk Chipewyan-indianere som frister den harde tilværelsen i skogene og på tundraen vestenom Hudsonbukten. Gjennem mes-teparten av et år hadde vi fartet om efter villrenen som er livsbe-tingende for folk i disse strøk. Den fins i millioner, men landet er så grenseløst at jakten blir en chance fra dag til dag. Stundom var hellet med oss, og vi levde høit i fråtseri og fest, andre ganger løp vi om kapp med sulten. Midtvinters søkte vi så innefter viddene helt oppe under Nordvest-passasjen i håp om å støte på renflok-kene, men landet var tomt for alt liv. Mat måtte skaffes, og det hastet. Det var da ingen annen råd enn å dra mot sør og prøve jaktlykken der – og nu bar det mot skogen.

Vi speider fremefter og kjenner en lengsel i oss efter den grønne, lune granskogen som vi ikke har sett på så lenge. Der inne må renen finnes, og der er det rikelig av ved for et flammende bål som kan gi varme til frosne lemmer. Tanken gir mot og vi hisser hundene frem over snemarkene som synes å bølge endeløst avsted.

Vi finner skrotten av en ren, som ulvene nylig har jagd til døde; den kommer godt med for vår sultne bande. Men den drøier ikke lenge, og snart er alt som før. Så en dag ved middagstid når vi

op på en liten høide og her stanser plutselig høvdingen Tijon sitt hundespann, som ligger fremst i rekken. Han kaster skinnhetten tilbake for å kunne se bedre og vører ikke den bitende snoen som svir i fjeset og rusker i hans lange svarte hår. Han speider fremefter, peker så mot syd og sier tørt: «Skogen.»

Ja virkelig, langt der borte skimtes så vidt en grønn strime. Dette gir ny kraft og vi driver hardt på. Ut på eftermiddagen når vi skogens første utposter, en klynge med vindherjede grantrær. Like ved hvitner et stort vann avsted og et stykke utpå skimtes noe svart: villren! Da hopper vi på sledene, svinger piskene og skriker til hundene som kaster sig i selen med den siste rest av krefter. I susende galopp bærer det bortefter vannet.

Det er et par hundre ren i alt, de reiser sig nu, får vær. En bukk hopper skremt til og kaster den veldige krone tilbake; så setter flokken av gårde i en tett fylking, en levende masse av gråbrune kropper. Sledene følger, sprer sig ut, og en av dem skjærer frem med svær fart på tvers av viltets kurs. Nu er den ganske nær, indi-aneren som ligger der på kne i sleden, kaster bøssen til kinnet og et par-tre skudd flerrer stillheten. To ren stuper til jorden. – –

Det er kveld. Vi sitter på et leie av granbar foran et mektig bål som sender en ildsøile op mellem trærne. Vendt mot varmen står renknoker, tarmer, mavesekk, lever og nyre stukket på spidd. Duften av kjøtt går liflig imot oss, og det er atter fint å leve.

Måltidet er over og en ny stemning rår der vi sitter med kors-lagte ben, damper på pipene og stirrer inn i flammehavet. Det onde er glemt, indianerne spøker og ler og snakker ut om løst og fast. Fellesskapet i alt det vi har oplevd gjennem et helt år binder oss sammen, og de legger ut med mangt og meget som de ellers sjelden kommer inn på når hvite er til stede.

Efter hvert blir det til at Tijon, den gamle høvding, fører ordet. Han kommer inn på sitt folks svunne storhetstid og sier: «En gang var «Villren-eterne» herre over alt land i nord. Skogene og viddene var deres. Så tallrike var de at når teltene blev reist i Landet uten trær (tundraen), var det som en hel skog. De kjempet med mange stammer og slo dem ned. Mange menn blev drept og kvinner tatt til fange. Alle villrenens pass og svømmesteder tilhørte dem. Lan-det var fullt av ren og moskus som de felte med pil og spyd. Det fantes mengder av mat. De var et stort folk.»

«Hvad kaltes stammen den gang?» spør jeg. «Det samme som nu: Dinnéh (folket).» «Men når dine forfedre var så tallrike og mektige, hvordan gikk

det så til at stammen mistet sin makt?» fortsetter jeg. «I gammel tid drog mange indianere på vandring. Det hendte

før de hvite kom til landet. Det er lenge siden.» «Hvor drog de hen?» «Mot syd.» svarer Tijon og viser retningen med en fort hånd-

bevegelse. «Hvordan vet du dette?» «De gamle sa så.» Senere på kvelden lager indianerne i stand en primitiv tromme

ved å spenne et renskinn over noen bøide kvister. Så gir de sig til å synge i takt til rytmen av trommeslagene og sære toner strømmer inn gjennem den månelyse villmark hvor granene kaster svarte skygger over den blåhvite sneen.

Bålet dør hen og jeg kryper i soveposen, ligger der med en liten flik slått tilbake slik at jeg ser rakt op mot stjernene. Lenge varer det før søvnen kommer, for tankene vil stadig tilbake til det Tijon fortalte: «I gammel tid drog mange indianere på vandring – mot syd.» Hvor blev de av? Når jeg en gang var ferdig med snelandet, måtte jeg undersøke dette.

Det er åtte år senere i det solrike Arizona, sydligst i De Forente Stater. Sammen med en flokk apache-indianere rir jeg omkring i White Mountains veldige skoger. Dypt under oss ligger ørken-landet med solsvidde sletter og underlig sprikende kjempekaktus. Luften dirrer av hete og jeg skulde gitt allverden for en sneklump å leske tørsten på.

Indianerne syntes ikke å merke varmen. Med ubevegelige ansik-ter sitter de der på hesteryggen og speider vaktsomt fremefter. De er middelstore, senete karer med ravnsvart hår og fjes av mongolsk preg. I ett og alt minner de om mine indianervenner fra snelandet.

Som vi rir frem mot en lysning i skogen, kaster plutselig en av apachene hesten sin rundt og sporer den avsted i galopp. De andre efter. Der fremme får jeg et glimt av den hvite haleviften til en hjort som i lange byks jager frem mellem høie bregner. Inn gjennem skogen bærer det i rasende fart, vi huker oss frem mot

hestehalsene som vi bryter gjennem kvist og kratt. Så er vi ute på en åpen slette og der hører jeg to skudd foran mig. Hjorten ligger på bakken og sparker i de siste krampetrekninger.

Viltet slenges op bak en sal, og vi legger kursen nedefter fjellet i retning av apache-leiren ved White River. Mot kveld når vi det vakre dalføre hvor løvskog fylker sig om en rislende elv og hvor indianertelt er drysset hen i klynger over de grønne bakker. Ved teltet til min venn den gamle medisinmann slår vi oss ned og nører op et dugelig bål. Hjorteknoker, tarmer, mavesekk, lever og nyre stikkes på spidd foran varmen eller legges over glørne. Vi eter av hjertens lyst.

Efterpå sitter vi der og prater om jakten og skogene, om indi-anernes liv og kamper i gamle dager. Underlig er det å lytte til stemmene, for her er kjente ting. Klangen gir minner, og somme ord har jeg så titt hørt ved leirbålet langt mot nord. Det slår mig at dette sproget1 ikke er preget av et folk som har rot i sydens smilende land. Det har i sig noe av snestormene over tundraen, duren av viltre fossestryk og suset gjennem Nordlandets skoger.

Ut på kvelden gir den gamle medisinmannen sig til å fortelle fra gamle dager: «Stadig lå vi i krig, drepte mange menn og tok kvinner til fange. Vi var sterkere enn andre stammer og alt land her syd blev vårt. Den gang vrimlet det av hjort, og noen steder fantes store flokker med bøfler. Vi felte viltet med pil og spyd. Vi var mange og sterke.»

«Hvad kaller apachene sig?» spør jeg. «Dinnéh (folket),» svarer medisinmannen. «Har apachene alltid levd her i syd?» fortsetter jeg. «Vi kom fra et kaldt land i nord. Det er lenge siden.» «Hvordan vet du det?» spør jeg. «De gamle sa så» – – Mørket tetner om oss og storfjellet kan vi bare ane der borte

hvor elvesuset stiger op. Flammen av bålet ligger lavt, blaffer og kaster et flakkende skjær over de skarpskårne brune ansiktene. Luften er mild og har sydens aroma.

En av apachene tar til å slå på tromme. Straks setter alle indi-

1 Det er fastslått at Chipewyan-indianerne og apacherne tilhører den samme sproggruppe, nemlig den atabaskiske.

anerne inn med sang, først famlende, så unisont, i voldsom hen-givelse mens duren fra trommen stiger og synker. De er fjerne i blikket, tatt av rytmen.

Plutselig er jeg langt borte, for dette minner påfallende om polar-indianernes musikk! Den samme fengende rytme, den samme sære dissonans i tonene som bølger hen, snart i vill klage, snart i dempet ro. – – Jeg er atter nord på de nakne vidder sammen med «Villren-eterne», jager avsted med hundespannet, sitter en vinterkveld ved bålet i kretsen av snelandets indianere mens fjerne ulvehyl stiger av villmarken.

Da rinner det på mig hvad Tijon sa den gang ved bålet: «I gammel tid drog mange indianere på vandring – mot syd…»(Se note s. 20)

Langt tilbake i tiden hendte det ting som skapte uro og rastløshet blandt Nordlandets indianere. Kanskje var det mekti-gere stammer som fant veien over Beringstredet og erobret vill-renens pass og svømmesteder, kanskje var det viltet som sviktet. Tilværelsen hadde alltid vært stri der oppe i sne og kulde, nu blev den bitrere enn noensinne.

Så hender det at grupper av Nordlandets indianere forlater sin hjemstavn og kaster sig ut i det store eventyret – vandringen mot syd på leting efter nytt land.

I sine never-kanoer padler de sydefter de store floder som pløier sig frem gjennem vidtstrakte skoger og myrer. I kveldingen flam-mer bål langs bredden og omkring sitter vandringsfolket trette efter dagens slit. De steker kjøtt på spidd og lager urtedrikk i små kurver av never hvor opvarmet stein bringer vannet i kok. Skjæret fra flammene spiller over halvnakne mennesker.

Lenge varer det før de faller til hvile. Under slik en langferd er det bydende nødvendig at alle saker stadig holdes i orden, og det krever hardt arbeide. Noen av kvinnene sitter der bøid og bøter mokasiner, andre har det travelt med å reparere kanoer med sene-tråd og harpiks. Mennene lager piler og hugger til flintespisser med forte fine kutt, mens de drøfter ferden og det store ukjente som ligger foran dem. Bare barna sover, de ligger som bylter strødd omkring bålet.

Nye år kommer og det bærer stadig sydefter. Varsomt og spei-

dende tar folket sig frem, ingen vet hvad den neste elvesving vil bringe. En elg står der borte ved bredden, får plutselig vær av mennesker og kaster sig skremt på svøm. Da hugger indianerne padlerne i vannet og med krumme rygger driver de kanoene frem så det fosser for baugen, mens de hujer og skriker. Pilene svirrer, elvevannet farves av blodrøde strimer og elgens svømmetak blir mattere. Til slutt faller hodet med den veldige kronen ned og dyret driver av med strømmen.

Stadig lever de farende i frykt for fremmede stammer, aldri kan de slappe av på sin vaktsomhet. Ute i landet har de sine speidere som gir varsler ved røksignalerog avtalte tegn, og ofte sendes løpere avsted før leiren brytes. Allikevel hender det at fienden overrasker dem. Da blir det kamp på livet, med pil og bue, spyd og klubbe, stundom med bare never og skarpe tenner. De kjemper som dyr for sitt.

Mangen gang blir tapene bitre, men krigerne tar sitt monn igjen når chancen byr sig. Da fråtser de i blodig hevn og raner fødemid-ler og redskaper. De tar kvinner og barn til fange og optar dem i stammen, for det betyr vekst og øket styrke for et lite folk. Den slags kamp gir mersmak, og i vanskelige tider blir overfall og ran deres vanlige vei til det de trenger.

I årenes løp hender det fra tid til annen at vandringsfolket kom-mer til en lovende egn med spor efter mennesker, og de tenker: her er landet, her vil vi bli. De reiser sine telt og ordner sitt liv efter de nye forhold. Men atter hjemsøkes de av mektigere stammer, i hast må de fly og slik tvinges de lenger og lenger mot syd.

De store vannveier hører op, kanoene efterlates og nu bærer det inn gjennem skogene til fots. Meget er anderledes enn hvad de er vant til, men gran og aspeskog, bever, elg og bjørn kjennes de ved, og vintrene kommer som før med tunge snefall og skarp kulde. Deres gamle metoder i livskampen vinner frem også her, men de må klare sig uten hunder, og trekker sledene efter sig mens de stamper i vei på snesko.

Tidene går, år og århundrer. De som en gang la i vei fra polarlan-det er for lengst døde, men deres ætt lever videre og fremdeles ligger folket på vandring letende efter et land for slekten. Hovedstyrken holder ennu sammen, men enkelte flokker har skilt lag underveis og er blitt borte. Den bitre kamp for tilværelsen har herdet indi-

anerne, sjaltet de svake ut, skapt en stålsatt og våken rase som er vant til å finne utvei selv i verste motgang. De utvikler en krigskunst som bygger på list og på deres evne til å tåle slit og savn. – –

Skogene åpner sig, og en dag står vandringsfolket og speider undrende utover prærielandets endeløse vidder, hvor saftig gress duver for vinden og hvor tallrike bøffelflokker beiter omkring. Det er noe kjent ved dette, for fedrenes hjem i nord som de så ofte har hørt sagn om, skulde jo også være et trebart sletteland med tunge raggede dyr. På sett og vis føler de sig hjemme.

I prærielandet blir de lenge. Her gir hver leirplass et vidt utsyn som trygger mot overfall, og her er mengder med mat. Bøffeljak-ten har de straks et grep på, det er noe som sitter i blodet fra den tid forfedrene jagde moskus og ren på tundraen. Piler suser ut, tusener av dyr bølger avsted i en svart masse, mens jorden skjelver under klovtramp. En og annen såret kjempe blir efter, skraper op jorden i rasende avmakt, gyver så frem mot de nakne mennesker som stormer til med løftede spyd.

Kjøtt og skinn i mengder! Her er alt hvad de har drømt om under den lange vandring. Store telt reises og klæs med bøffelhud, sterke redskaper lages av bein. Streifende hunder fra andre stam-mer slutter sig til og brukes som trekkdyr ved transport av teltsten-ger og andre saker når leiren flyttes. Folket er fremdeles jegere og nomader, men tilværelsen får en fastere form i det gavmilde land, og slekten øker.

Om kveldene samles indianerne til fest, trommen går, kvinner og menn danser, mens tundraens gamle sanger toner utover prærien. Og hver morgen når solen stiger over viddens kant, bøier folket sig og priser den store makt som har fulgt stammen og skjenket den et land, rikt på kjøtt.

Århundrer svinner hen og på prærien flakker polarfolket ennu omkring. Det er blitt hjemme i landet. Men så hender det at mek-tigere stammer trekker frem, deres skarer er tallrike som bøffel-hjordene. Polarfolket tvinges ut og atter er det på vandring mot syd.

Under slit og savn og bitre kamper tar det sig langsomt frem gjennem fjellene. Solen blir hetere. Nye land kommer til syne med fremmede blomster, trær og dyr. Til slutt dukker en lys og under-lig egn frem, vidstrakte ørkener overgrodd med strittende vekster,

frodige strimer langs elvefarene, flate høisletter og mektige skog-klædde fjell slengt hen over lavlandet. Vilt i mengder, hjort, anti-lope, bever, bjørn og fugl, somme steds bøfler. Heten er knugende, men tørken verre, og landet sukker efter vann. Vandringsfolket er kommet til New Mexico og Arizona.

Også her møter det fremmede stammer. Noen holder sig til fjells i huler eller hytter av stein, andre har slått sig til ved elvefarene i lavlandet, hvor de har reist små landsbyer murt op av leire og formet som festningsverk. Innbyggerne dyrker jorden og overrisler sine akrer med vann som ledes frem gjennem et nettverk av kana-ler. De er mestre i kunsten å lage leirtøi og flette kurver. Pueblo-indianere kalles de.

Det fastboende folket er ingenmotstander for dekrigerskenoma-der, og overalt hvor bebyggelsen er spredt og dårlig befestet må det vike. Snart har innvandrerne fast fot i fjelltraktene og her er det at storparten av dem slår sig til.

Fremmede og ukjente forhold møter dem i dette sydens land, men vandringens harde skole har gitt dem tilpasningens evne og ellers har de lært sig mangt og meget underveis. Den kultur som skaptes på tundraens nakne vidder er gradvis omdannet, for ned gjennem tidene har folket tatt sig frem uten hast og med lange ophold underveis. Slik blir spranget over i det nye allikevel ikke så stort.

Innflytterne tar landet til eie og gjør sig hjemme her. De streifer omkring, finner viltets veier, lærer hvad de kan nytte av frukter, røtter og bær og hvor materiale for redskaper og husgeråd kan hentes. Ofte prøver de sig frem, men like ofte bygger de på Pueblo-indianernes erfaringer. I de stadige kriger med dem har de fanget mange kvinner, og de er gode læremestere.

Under den lange og farefulle vandring har samhold vært en nødvendighet for polarfolket, men efter at de verste farer og vans-keligheter er over og livet er blitt lettere i det nye land, får stri-dige gemytter fritt spillerum. De unge uvørne krigere har sin egen mening om mange ting. Til slutt bryter de ut av stammen og søker enda lenger mot syd. De som blir igjen, fikk senere navnet Navajo-indianerne, de urolige elementer som skilte lag, blev kalt apacher, d.v.s. fiender.

De stridbare apacher vokser frem til å bli et sterkt folk, som

sprer sig over et vidt land. Efter hvert fordeler de sig på mange stammer: Jicarilla-, Mescalero-, Chiricahua-, Tonto-, White Moun-tain-, Cibecue- og San Carlos-apachene. Hver stamme får sine faste jaktmarker over det veldige område.

Jeger- og krigerlivet fører med sig at stammene deles op. Grupper av familier slår sig sammen til større og mindre flokker som blir faste enheter og streifer omkring i strøk som de regner for sine. Avstandene mellem dem er ofte svære og følgen blir at apachene ikke lenger optrer som et samlet folk.

Sitt samfundsliv ordner de efter samme demokratiske linjer som før. Det er gammel skikk at enhver kan si sin mening rett ut og være med å bestemme i samfundets anliggender. Deres høvdinger trer inn i lederstillingen fordi de har vist sig å være de dyktigste blandt krigere. Deres makt beror på personligheten. Ingen despot blir tålt blandt dette individualistisk pregede folk, som ikke har noen slags betegnelse i sitt sprog for det befalende: du skal!

Inne mellem fjellene, men også enkelte steder i lavlandet hvor bøflene ferdes, reiserapachene sinekuppelformedegresshytter eller sine tipier (telt) og er de samme uvørne nomader som de alltid har vært. Sommer og vinter går de nakne, bortsett fra hofteklæde og høiskaftede mokasiner. De lever av jaktens utbytte, ville vekster og rov, enkelte av dem dyrker også litt mais der hvor kvinnene holder til i lengere tid. Deres våpen er stort sett de samme som forfedrene brukte på tundraen: pil og bue, spyd med flinteodd, øks, slynge, flintekniv og klubbe av stein.

Vel er de et hardt krigerfolk, men de har en klar intelligens og en kultur som på mange måter står høit. De er meget musikalske og dyrker sangen. Gjennem de lange vinterkvelder samles ung-dommen om slektens eldste, som med en levende fortellerkunst beretter av folkets historie og gir trekk fra fablenes og overtroens verden. På sin vis er de dypt religiøse. Deres tro er forankret i naturen og de tilber makter i sol, stjerner, skyer, vekster og fjell. Medisinmannen har en overordentlig stor innflytelse, for han er det som knytter forbindelsen med åndene og henter deres hjelp i krig og fred. Apachene har en streng moral, de unge piker er kyske, troløshet mellem ektefeller blir ikke tålt, og løgn er bannlyst. De er grusomme mot sine fiender, men elsker sine barn og vil slåss for slekten til de stuper.

Kamplysten sitter dem i blodet, vidt og bredt flakker de omkring på krigstokter og er de fastboende indianeres skrekk. Apachene er alltid forberedt. Fra unge år av trener de sig systematisk, så de tåler det utroligste av slit og savn, og de legger sine krigsplaner med den største omhu. I kampen kjenner de ingen nåde.

I årenes løp øker apachene sin makt, og til slutt er de herrer over Arizona, New Mexico, store deler av vestre Texas og nordre Mexico, et område så stort som Tyskland og Frankrike tilsammen.

Polarfolkets ubendige livsvilje har seiret, de har vunnet sig et land efter århundrers vandring fra de arktiske vidder til sydens solrike egn.

NOTE: Det bør tilføyes at ifølge sprogforskere er apache-indianernes sprog beslektet med sproget til atapasktalende indianerstammer i Nord-Canada og Alaska.

DE HVITE KOMMER TIL APACHENES LAND

I 1521 hadde Hernando Cortez gjennemført sin fantastiske erob-ring av de strøk som var Mexicos hjerte. Som gribber kastet spanjerne sig over indianerkongen Montezumas skjønne by hvor flytende haver speilet sig i stille sjøer og strålende byggverk reiste sig i den solklare luft. Templer, zoologiske samlinger og uerstatte-lige biblioteker gikk op i flammer. Aztekernes kulturrike styrtet i grus. Over ruinene og tusener av lik gikk de hvite frem med løftet kors på jakt efter gull.

Så snart spanjerne hadde fått fast fot i høilandet omkring hoved-staden, fór de videre efter det gule metall. De sydligere strøk blev snart utforsket i store trekk og der vant man lettest frem. Men mot nord lå en forjettende villmark som folk visste lite om. Der måtte finnes gull! Og fremfor alt: der håpet man på å opdage et strede som førte tvers igjennem Amerika og som kunde bli en ferdselsvei til Indias rikdommer.

Så bar det nordefter, og i kristendommens navn blev nytt land og nye sjøveier opdaget, rike mineralforekomster funnet, misjons-stasjoner oprettet, mens indianerne blev mishandlet på det frykte-ligste. Man nådde så langt avsted som til Sonora, Chihuahua og Florida, men ennu lå apachenes land, det vi idag kaller Arizona, New Mexico og vestre Texas, i det ukjente.

Da hendte det omkring 1530 at det sivet ut et rykte om rik-dommer som skulde finnes blandt de innfødte lengst mot nord. En indianer kunde fortelle om noen store forunderlige byer som skulde være så rike på edle metaller at gatene var brolagt med sølv. Ciboles syv byer blev de kalt.

En del spanske ekspedisjoner bekreftet ryktet og øket spennin-gen. I 1539 drog så munken Marcos de Niza avsted med en neger-slave og en flokk indianere for å lete efter det forjettede sted. Ved

sin tilbakekomst kunde han berette om de mest fantastiske ting. Han var kommet så nær en av byene som det var mulig av hensyn til den fiendtlige befolkning, og av sine utsendinger, som i hast måtte flykte under blodig kamp, fikk han videre beskjed. Her het det at de fremmede eide mengder av juveler, sine hus smykket de med turkiser, og deres kopper og kar var av gedigent gull. Kort sagt, ufattelige var de rikdommer som skulde finnes i Ciboles syv byer.

Marcos’ beretning skapte en voldsom ophisselse blandt de spanske erobrere. At de trodde ham, var ikke så underlig, for det var jo ikke mange årene siden man hadde funnet gull og sølv i dynger hos indianerne i Mexico og Peru. Hele skibslaster av edelt metall var sendt over havet til Spania.

Under vicekongens auspisier utrustet nu Francisco Vasquez Coronado en ekspedisjon for å finne Ciboles syv byer. I februar 1540 var han klar til å legge i vei, og i all sin glans passerte eks-pedisjonen revy for vicekongen. En mere malerisk skare har vel sjelden lagt ut på opdagelsesferd: I spissen red Coronado i forgylt rustning og med vaiende fjær. Så kom tre hundre ryttere på full-blods araberhester, smykket med tepper som nesten nådde ned til jorden. De var klædd i panser og bar lanse og sverd. Bak dem mar-sjerte et kompani fotsoldater med armbrøster, luntebøsser, sverd og skjold. Og til slutt kom over tusen nakne indianere i broket krigsmaling, bevæbnet med buer og stridsklubber.

Nordefter bar det inn gjennem Arizonas ukjente ørkener og fjell. Efter hardt slit under en gloende sol nådde ekspedisjonen frem til den første av Ciboles1 forjettede byer, som snart blev stormet. En bitter skuffelse møtte erobrerne. Alt hvad de fant var mais og andre levnetsmidler som innvånerne hadde samlet i hop; av juveler, gull og sølv var det intet.

Coronado gav ikke op, men undersøkte også andre byer og organiserte forskjellige ekspedisjoner som fortsatte videre inn i det ukjente og vidtstrakte land, Arizona, New Mexico, Texas, Okla-homa og Kansas. Men ferden munnet ut i dyp skuffelse, og efter ca. to års tid vendte ekspedisjonen tilbake til Mexico, fattigere på gull og ære enn da den drog ut.

1 Ciboles byer var en gruppe Pueblo-landsbyer ved Zuni River i New Mexico. De ligger nu i ruiner.

Efter den tids opfatning var Coronados ekspedisjon mislykket, men for efterslekten står den som en forskningsferd av vidtrekk-ende betydning. Den åpnet veiene inn mot det umåtelige og ukjente landet i nord. Den hvite rases fremstøt kunde begynne innover det område som idag utgjør den sydvestlige del av De Forente Stater.

I Coronados kjølvann fulgte smått om senn andre ekspedisjo-ner, og langsomt skred kolonisasjonen av New Mexico og Ari-zona frem. Blandt dem som førte an var misjonærene. De gikk i stor utstrekning inn for kolonisasjon og utforskning av nytt land; mange led martyrdøden blandt ville indianerstammer, og navn som fader Kino og Garces lyser op i denne tids historie. Spredte misjonsstasjoner og garnisoner skjøt op i villmarken, og nølende fulgte kvegfarmere, minearbeidere og jordbrukere efter. Grensene blev langsomt flyttet mot nord.

For de tusener av indianere som holdt til i det nye landet, innvars-let Coronados ekspedisjon en voldsom brytningstid. Her hadde de ville gjennem uminnelige tider levd sitt eget liv som hadde preget deres tankeverden, og så plutselig kommer disse fremmede inn over deres land, sittende på skrevs over merkelige dyr, taler om gåtefulle ting og krever, med våpen i hånd, at folket skal trampe på forfedrenes tro.

Mange stammer hadde Coronado råket på under sin ferd, fra de akerdyrkende Pueblo-indianere med sine byer og kunstferdige overrislingsanlegg, til flakkende slekter som levde av jakt og krig. For første gang nevnes også apachene,1 de kloke, stridbare noma-der som var fryktet hvor de kom. Praktisk talt ingen av disse folk hadde sett hvite mennesker, nu lærte de dem å kjenne på ett vis, for hvor spanjerne fór frem, blev innfødte slaktet ned eller mishandlet, deres kvinner voldtatt, deres hjem plyndret. Disse første inntrykk rotfestet et uutslukkelig hat til spanjerne og deres efterkommere, meksikanerne.

Til en begynnelse var apachene stort sett fredelig innstillet over-for de hvite, men freden skulde ikke bli av lang varighet; dertil var det for meget konfliktstoff til stede hvor de arrogante spanske eventyrere og de snarsinte apacher møttes. Ved slutten av 1600-tallet brøt så apachene over tvert og gikk for alvor på krigsstien

1 Castaneda. The Journey of Coronado. Chicago.

mot spanjerne. Nu begynte de blodige fiendtligheter som med få ophold skulde vare i to århundrer. Apachefolket blev en svøpe for befolkningen i de nye land.

Avstander betydde lite for indianerne, og enn mindre eftersom de fikk hester. Deres operasjonsfelt omfattet ikke bare Arizona og New Mexico, men kanskje i høiere grad nabolandene i syd, Chi-huahua og Sonora, som inntil 1700-tallet dannet grensen for den egentlige kolonisasjon.

Apachene hadde en særpreget og effektiv krigskunst. I spredte flokker fór de frem og virket over en bred front. Gjennem et nett-verk av speidere, som gav melding ved røksignaler eller nesten usynlige tegn på bakken, holdt de sig nøie underrettet om det som foregikk i landet. Sjelden tok de en kamp uten å være sikre på at det var overveiende chancer for seier. Når de så gikk til angrep, var det alltid på grunnlag av de nøiaktigste observasjoner i terren-get og efter en plan som var gjennemtenkt i hver detalj. Alltid slo de til hvor fienden var svakest og hvor angrep var minst ventet. Deres taktikk var å snike sig frem og de hadde en egen evne til å gjemme sig bort i landskapet. De kjente hver krok av landet, og forstod å utnytte alle dets strategiske muligheter. Blev de forfulgt og hårdt presset, spredte de sig og søkte inn blandt de villeste fjel-lene, hvor de på tross av sult og tørst kunde tilbakelegge nesten utrolige avstander på kort tid. Alt i alt hadde apachene et prak-tisk syn på krigen, det gjaldt med ethvert middel å slå fienden og skaffe bytte med det minst mulige tap. Dette betydde ikke at de manglet mot. Hendte det at apachene blev satt til veggs, eller at kvinner og barn blev truet, kjempet de som ville dyr til det siste.

Mot den geriljataktikk som disse drevne krigere gjennemførte, hadde spanjerne og senere meksikanerne1 lite å sette op, og deres stilling blev efter hvert fortvilet. I begynnelsen av 1700-tallet var apachenes angrep blitt så hyppige og dristige at det så ut som hele den hvite befolkning i nordre Mexico skulde slettes ut. I det følgende århundre blev forholdene ikke stort bedre. Hundrer av kvegfarmer og landsbyer blev lagt øde, apachene herjet som en præriebrand langt syd gjennem Chihuahua og Sonora.

De hvite styrket sin stilling ved å oprette en rekke garnisoner i de

1 Mexico rev sig løs fra Spania i 1822.

nordlige strøk, men den civile og militære administrasjon var gjen-nemsyret av korrupsjon, og det blev sjelden noen kraft i forsvaret. At meksikanerne så ofte brøt sine løfter og solgte sine fanger som slaver, egget også indianerne til nye voldshandlinger. Efterhånden blev apachene kloke av skade og møtte svik med svik. Slik trengte den hvite rases begreper inn blandt dette primitive folk som før hadde regnet en mann som vanæret hvis han brøt sitt ord.

Efter hvert som forholdene utviklet sig til det verre, blev det almindelig at myndighetene i byer eller stater sluttet separatfred med apachene og prøvde å få dem til å slå sig ned nær de koloni-serte områder mot faste rasjoner av fødemidler og nødvendighets-artikler. Noen lang varighet fikk freden sjelden, og det var heller ikke fritt for at apachene utnyttet den på sitt vis. Det hendte de holdt krigen gående i en stat og det bytte de tok der, solgte de så til befolkningen i nabostaten som de hadde fredsavtale med.

Som et siste desperat middel i kampen mot rødhudene grep de hvite til skalpjakten. I Chihuahua blev det satt en pris av hundre, femti og fem og tyve dollar for hver apacheskalp, eftersom den var av en kriger, en kvinne eller et barn. Prisen blev senere øket, og i nabostaten Sonora gikk den endog op i tre hundre dollar, noe som tydelig viser hvor fortvilet forholdene var. Mange kjeltringer gjorde nu en fin forretning og bragte inn skalper i stort antall. Men de fleste skrev sig fra fredelige indianere, ja endog fra meksi-kanere. Deres hodehud var det ganske anderledes lettvint å få tak på, og skalpens eier sladret ikke.

Skalpjakten førte bare til at apachenes raseri øket, og de herjet verre enn noensinne før. I 1851 drepte de to hundre mennesker bare i Sonora samtidig som de stjal omkring to tusen hester og kyr ved siden av annet bytte. Befolkningen var grepet av vill panikk. Kvinnene knelte i kirkene og bad: Jomfru Maria bevar oss mot apachene!

I begynnelsen av 1800-tallet hendte det noe nytt i New Mexicos og Arizonas villmark: De første amerikanere søkte inn hit over ørken-land og fjell. Mestedelen kom efter «The Santa Fé Trail», den pri-mitive ruten fra Missouri til byen Santa Fé som var knutepunktet for handelen i New Mexico.

Det var pelsjegerne som nu i spredte flokker søkte inn over

landet. Her som i så mange andre strøk av kloden var det dem som blev de første stifinnere i det nye land og som brøt vei for civilisasjonen. Den gang vrimlet det med vilt i Sydvesten. I fjellene ruslet bjørnen omkring, på prærielandet beitet flokker med bøfler og antiloper, fjell-løve, rev, prærieulv og villkatt manglet det hel-ler ikke på. Men det som pelsjegerne først og fremst jagde, var beveren hvis skinn hadde størst verdi.

Det var harde, uredde menn, vant til å greie sig i en snever vending. Og det trengtes, for i apachenes land var tilværelsen et broket eventyr med livet som innsats. Bare spredte beretninger forteller om disse pionerers bedrifter på reiser og tokt gjennem den ukjente villmarken omsvermet av fiendtlige indianerstammer. Glimtvis får vi et billede av dem som de red frem gjennem landet klædd i hjorteskinn og indianske mokasiner, beverluen trukket ned for øinene til beskyttelse mot solen, mens de speidet omkring sig med vaktsomt blikk rede til å gripe om bøssen på det minste var-sel. Som civilisasjonens forløpere utrettet disse karene merkelige ting, og navn som Bill Williams, James Pattie, Pauline Weaver og ikke minst Kit Carson, lyser op med en nesten legendarisk glans i Sydvestens historie.

Den amerikanske pelsjeger var en type som var ny for apachene, men som de snart lærte å respektere. Det kom snart til blodige trefninger, men stort sett blev forholdet godt mellem de to raser, og det i en tid da apachene kjempet på det hissigste mot meksika-nerne. Forklaringen ligger i at pelsjegerne la vinn på å forstå de innfødte, de satte sig inn i deres sprog og skikker og tok hensyn som ærekjære menn har krav på. Og ellers var det kan hende slik at apachene hadde en svakhet for disse kalde, seige karene som var av en lignende støpning som de selv.

Omkring 1835 skulde dette gode forhold få en brå slutt takket være en niddingsdåd fra amerikansk side. Det var i den tid da de meksikanske myndigheter hadde opsatt premier for apacheskal-per med det resultat at indianerne gikk løs på arvefienden med øket villskap. De apacher som voldte meksikanerne mest skade var mimbrénene, som stod under ledelse av den dristige og kloke høvdingen Juan José. Han tumlet omtrent som han vilde med meksikanerne, og apacheskalper blev det temmelig smått med.

Meksikanerne hatet Juan José som pesten og gjorde alt som

stod i deres makt for å få has på ham. Da intet nyttet, allierte de sig med en amerikansk handelsmann, James Johnson. Han var en personlig venn av indianerhøvdingen, som hadde hjulpet ham på mange måter. Også med de amerikanske pelsjegere stod Juan José på en god fot, og han karakteriseres som en rettskaffen og klok mann. Johnson var uten skrupler, og utsikten til en klekkelig for-tjeneste gjorde at han uten betenkning gikk til et forræderi mot sin indianervenn.

Det falt sig slik at et parti på et dusin amerikanere skulde avsted gjennem landet på denne tid. Johnson fikk dem med på sin plan og sammen la de kursen nordefter mot egnen hvor Juan José holdt til. I nærheten av Gila-elven nådde de frem til indianerleiren, blev vel mottatt og slo sig ned i et skogholt nær ved. Johnson meddelte så at han hadde med en gave til høvdingen og hans folk, og lot føre frem en sekk med pinole1 på bakken et stykke unda. Indianerne strømmet straks til, menn, kvinner og barn samlet sig under latter og leven om sekken, for pinole var noe av det beste de visste.

Plutselig lød et øredøvende brak. Mot den tette menneske-mengde hadde Johnson fyrt av en feltkanon som var skjult i krattet; den var fylt til munningen med kuler, spiker og skrapjern.

Festen var med ett forvandlet til en blodig redsel av døde og sårede. Nu styrtet amerikanerne frem og drepte for fote. Johnson skjøt selv sin venn høvdingen. De få overlevende kastet sig på vill flukt. I alt blev det slaktet ned ca. fire hundre indianere og hverken kvinner eller barn blev spart.