VINTERLIV I NORD-KANADAS VILLMARK
Da jeg stakk hodet ut av soveposen den morgenen, ble det straks klart hvor kaldt det var – kaldere enn kaldt. Åndedraget sved i brystet. Jeg kledde på meg raskt og steg ut i den stjerneklare vintermorgenen. Skogen lå stille og hvit rundt meg, mens hundene lå sammenkrøpet i snøen, hutrende. Kulden var gjennomtrengende, og jeg holdt meg i konstant bevegelse ved å hugge ved, slå floke og stelle med bålet. Selv pipen frøs etter noen drag, og temperaturen måtte være nær minus 50.
En humoristisk beretning om en kinkig opplevelse
Fortelling av Helge Ingstad, trykket i Hjemmet nr. 1, 1939
Til tross for kulden, måtte jeg videre. Jeg spente hundene for sleden og tok fatt gjennom skogen. Sneen var dyp, og smågran måtte ryddes unna med øksen. Selv om jeg jobbet hardt, klarte jeg knapt å holde varmen. Plutselig kom jeg til en elv. Kanadiske elver er lumsk selv midt på vinteren, og mens jeg prøvde meg forsiktig frem, brast isen under meg.
Jeg falt i vannet og klamret meg til iskanten, som stadig brøt sammen. Utmattet fikk jeg øye på en overhengende vidje og halte meg i land. For å unngå at klærne frøs til is, rullet jeg meg i snøen og løp tilbake til leirplassen, der jeg tente et bål og skiftet til tørre klær. Men jeg oppdaget at tærne var blitt harde og hvite – de var forfrosne.
Forfrysningen krevde behandling, så jeg smeltet sne og dyppet tærne i varmt vann. Tepotten var imidlertid lite egnet, og prosessen tok flere timer. Selv om tærne ble bedre, bestemte jeg meg for å dra til hytten, fire dagsreiser unna, for ytterligere behandling.
Da jeg endelig nådde hytten, møtte jeg min partner, Hjalmar Dale, som var kommet hjem. Jeg fortalte stolt om min behandling av tærne, men da jeg tok av meg strømpene, avslørte lyden "klikk-klakk" at stortåen fortsatt var frossen som stein. Dale måtte dra på jakt for å skaffe mat, mens jeg ble igjen for å pleie tåen.
Tiden alene ble ensformig, og tåens tilstand ga meg stadig bekymring. Den skiftet farge fra rødt til grønt og deretter svart, og den utviklet en sterk lukt. Til slutt bestemte jeg meg for å dra til en indianerleir, der jeg fikk en behandling med en pasta laget av bark. Det hjalp ikke, og jeg måtte planlegge en ny reise for å finne hvite folk som kunne hjelpe.
På veien møtte jeg en venn, korporal Williams fra The Royal Mounted Police, som var kjent for å skjære tær. Selv om han insisterte på å amputere hele tåen, gikk jeg kun med på å fjerne den svarte tuppen. Resten av tåen frisknet til senere, og jeg har den fortsatt – selv om den har vært et "smertens barn" i mange år.
Korporal Williams har aldri tilgitt meg for at jeg nektet ham en fullstendig operasjon, og hans brev minner meg stadig om hans skuffelse over det tapte øyeblikket.
